R.I.P. Green Deal — en nekrolog
Når Europaparlamentets nye medlemmer (MEPs) inntar setene sine over sommeren vil mer handle om å øke produksjonen, og mindre om å kutte utslippene derfra.
La oss starte fra starten: I 1952 trådte Kull og Stålunionen (ECSC) ikraft. Den gang var målet å kontrollere kull og ståproduksjon på tvers av sentraleuropeiske makter.
Spol frem til desember 2019. Da skyter kommisjons-president Ursula Von Der Leyen startskuddet for Europas ‘grønne giv’ gjennom politikkpakken ‘European Green Deal’. Selv om det kanskje ikke ble den kort-omstokkingen mange (særlig de New Deal-frelste ny-Keynsianerne) hadde håpet på, markerte det starten på en ny politisk retning iEU og Europa for øvrig (med økende vekt på EØS og de som handler med EU). I korte trekk omfavner den grønne given idealet satt i ECSC (noen politikkpakker har blitt koblet direkte opp til vedtektene I denne unionen), men nå handler det om å skifte kull med fornybar kraft og kontrollere miljøpåvirkningen fra Europeisk industri, blant annet gjennom å utvikle ‘grønn stålproduksjon’.
Så, etter krigs-inflaterte strømpriser og generell prisvekst, gjennom 2023 (70 år etter ECSC ble opprettet) har vi opplevd et stemningsskifte, både blant de etablerte partiene og politikerne på topp. Det handler I større grad om å stimulere industriell produksjon (og innovasjon), hegne om Europeiske varemarkeder, og ta opp subsidiekappløpet med USA og Kina. Pillen sukres likevel noe ved et større fokus på miljøvern, økologisk restaurering og naturmangfold.
I 2019 skrev jeg at Eus grønne giv utgjorde et vannskille for EUs klima og miljøpolitikk. Kombinasjonen av kommisjonens grønne giv-pakke, ambisiøse tidsplaner for å rulle ut nye handlingsplaner på alt fra energiomstilling, energieffektive bygg, sirkulær økonomi og biomangfold, samt et nytt grønt tyngdepunkt I Europaparlamentet (kommisjonen var avhengig av Grønne og Liberale stemmer for å få gjennom politikken sin) gjorde at konkluderte at “The Green Deal is a big deal” for hele Europa, og ville ha stor innvirkning på Norges forhold til EU. Den gangen konkluderte jeg:
“Mens resten av kontinentet nå kaster seg i ringen for å drive frem grønne klimaløsninger, kan ikke utenforlandet Norge annet enn sitte på tribunen og heie“.
Da EUs velgere i helgen gikk til stemmeurnene satt igjen nordmenn, og ministrene iStøre-regjeringen, og fulgte fra tribunen. Flere av dem heiet nok ganske intenst på de grønne og progressive kreftene som ønsker et sterkere klimaengasjement på EU-nivå.
Mens valget i2019 var en tydelig grønn bølge med grønn giv og fart i klimaomstillingen som stikkord, er det nå over og ut for den ‘grønne koalisjonen’, med måtehold, og reformbrems som stikkord (vel å merke ikke ‘reversering’).
Tsjekkias MEP Alexandr Vondra, tidligere miljøtalsperson for Conservatives and Reformists (ECR), oppsummerte godt dette synspunktet da han på spørsmål om fremtidig klimapolitikk fra Politico svarte at: “If I compare Green Deal policymaking to driving a car, I expect the new European Parliament will also use a steering wheel or braking pedal, not just the gas pedal”.
Med ytre høyresidens inntog og styringspartienes høyredreining vil det være lite appetitt for nye grønne politikkpakker. Black is the new Green. Dersom enstyrket høyreside får det som de vil, vil vi i stedet for nye grønne initiativ og en ny ‘Green Deal’ nå heller se ‘The Green Repeal’. De ‘moderate ytterliggående’ stemmene i ECR (og til dels ID) vil innta viktige kommitteeleder- og saksordfører-roller. De vil blokkere og/eller utvanne mer ambisiøse forslag som måtte komme fra et nytt Von Der Leyen-kollegie, og dreie parlamentets agenda inn mot andre politikkområder, som innvandring og grensekontroll. Men også Von Der Leyens egne EPP vil gå fra grønt til blå-lilla, skal vi tro EPPs egne leder, Manfred Weber (“We’ll need to make some adjustments.”). Sparetiltak, næringsutvikling og kostnadsreduksjoner vil stå I førersetet, skal vi tolke signalene som. I beste fall kan vi håpe på noen ‘lavutslipps-industri-pakker’.
Men slik fungerer altså demokratiet. EU-velgerne har talt. Også på vegne av oss EØS-velgere som sitter på tribunen.
Alt er heldigvis ikke grått og mørkt: De moderate, Von der Leyen-vennlige partiene har fortsatt (et knapt) flertall. Flere grønne partier, så som SF (sosialistisk folkeparti) i Danmark og Miljöpartiet Sverige, kommer styrket tilbake til Brussel. I Baltikum gikk flere grønne partier frem, selv med et noe mer tvetydig budskap på klima og miljø. Og som flere høytstående parlamentarikere har uttalt: “EU climate policy has reached a point of no return.”
Det største uromomentet for EUs fremtidige grønne giv står og hviler på Europaparlamentets konservative partigrupper, primært EPP og ECR. Dersom EPP velger å tilnærme seg ECRs linje og flørte med flere høyreradikale partier, deriblant Melonis Fratella di Italia, vil dette komme med klare innstramminger på miljøpolitikken. Flere innkommende EPP MEPs har allerede signalisert en ‘strammere linje’ innen miljøpolitikken, særlig for landbruk og bilindustrien.
Særlig to EU-politikkområder vil være kritiske for å nå klimamålene: Felles landbrukspolitikk og en sirkulær omstilling i industrien. Utfordringen her er at politikkområdene er sektorovergripende og spredd over flere komitteer, med tilsvarende svakere lederskap fra EU. Jeg og kollegaer I europabevegelsen har tidligere fremmet at sirkulærøkonomien må få et tydeligere mandat I EUs lovgivning, og at kommisjonen burde utnevne en dedikert kommisær, og direktorat, for ‘bærekraftig matproduksjon’.
Stemningsskiftet i parlamentet vil gjøre dette vanskeligere — men ikke desto viktigere.