På tide å ruste opp den grønne statsstøtten!

Hvordan børster vi støv av det gamle, grå virkemiddelapparatet, sørger for at det sender riktig signal, og er innstilt for en sirkulær økonomi og industri 4.0? Her er mitt bud.

Jeg er nok ikke den eneste som har bladd meg gjennom Statsbudsjettets klima- og miljøplan, såkalt Grønn bok, de siste ukene med et lett ‘sukk’. Selv om jeg kan sette pris på en god analyse, ville jeg mye heller lest om alt embetsverket og ministre setter i verk av nye tiltak, heller enn nok en framskriving.

Hvis vi kun ser på tiltak som kan kategoriseres som ‘statsstøtte’, kan vi lese at “CO₂-kompensasjon for industrien sluker 6,4 milliarder kroner neste år”, mens ENOVA samlet får 5,8 milliarder over statsbudsjettet. Samtidig bevilget altså stortinget i 2020 (som et ekstraordinært, hurtigbehandlet krisetiltak) midler til oljenæringen som Finansdepartementet forventet ville tilsvare 100 mrd. Kr over 2020–21. OECD beregner at staten totalt spytter inn 5,9 mrd. I FoU og utforsking på norsk sokkel, og at Norge er en av OECD-landene som gir dekker størst andel av tap fra utforsking.

Det er i en slik kontekst vi må se på statstøtte til klimainvesteringer og det grønne skiftet.

Summen av industristøtte til grønn teknologi som kutter CO2 (direkte næringsretta støtte gjennom ENOVA, SIVA og Nysnø = 11mrd), er altså lavere enn den ‘grå’ industristøtten til CO2-kompensasjon og oljeleting (6,4 mrd. + 5,9 mrd = 12,3 mrd.), alene.

Med 6 år til klimamålene om mer enn halverte utslipp i 2030 er det åpenbart at dette ikke holder mål.

I kort og på en bølgelengde den nye klimaministeren kanskje mottar: Skal vi virkelig tenke helhet og satse på klimaomstilling må det næringsretta virkemiddelapparatet skrus til, raskt og radikalt!

Klimapolitikk for 2050

Det var derfor forfriskende å følge fremleggelsen av Klimautvalget 2050 fredag. Rapporten var forfriskende på måten den prøvde å treffe helhetlig og langsiktig. Festen fikk imidlertid raskt en kalddusj da de ‘statsbærende partiers’ svarte usedvanlig kortsiktig og på autopilot ‘utvikling ikke avvikling’, men likevel.

Martin Skancke og klimautvalgets rapport fremhevet forbilledlig ressursknapphet som pensum for beslutningstakere. Knapphet på areal, biologiske og mineralse råstoffer, energi og utslippskvoter, er sektorovergripende hensyn som ofte tilsidesees.

Rapporten har heldigvis også viet et helt kapittel til ‘Organisering for lavutslippssamfunnet’. Det handler om å se sammenhenger, planlegge langsiktig og tenke systematisk (i form av system-dynamikker og tilbakekoblingseffekter). Bærekraftsutfordringer er typisk omtalt som floker, fordi de går på kryss og tvers av etablerte organisasjoner, praksiser, vaner og tenkemønstre — utvalget foreslår i realiteten å snu dette på hodet, og ikke nødvendigvis nøste opp i floken, men forslår heller at “klima blir vevet inn i alle deler av offentlig forvaltning og næringslivsvalg”.

Skancke er igjen sylskarp når han kritiserer mangel på titlak rettet sirkularitet og ressursbruk. Han fremhever U-F-F-rammeverket, et lite kjent, men stadig mer populært hierarki for tiltak i transportsektoren: En veldig stor andel av de senere års innsats faller nemlig nederst på rangstigen; såkalte Forbedre-tiltak. Elbil-fordeler, tilskudd ved kjøp av (nye) el-kjøretøy i offentlig og privat sektor, samt elektriske anleggs- og gravemaskiner på byggeplass, er alle populære tiltak. Mens tiltakene som virkelig monner kommer i andre rekke; det handler i kort om å unngå transport, flytte godstrafikk og bytte til kollektiv transport.

Tiltak som redusert varetransport og å benytte lokale råvarer drukner helt i virkemiddelapparatet deriblant sirkulær massehåndtering handler om (TBC i min avhandling).

Hva angår prising av klimautslipp og avgiftspolitikk konkluderer utvalget at “…det må koste mer å slippe ut

• prising av utslipp tas i bruk så langt mulig…

• andre virkemidler som regulatoriske og pedagogiske virkemidler tas i bruk når karbonprising ikke er tilstrekkelig…

• vurdere å bruke inntekter fra kvotesalg og midler til CO2-priskompensasjons-ordningen til omstilling mot nullutslipp i de kvotepliktige virksomhetene”

Ditto! For det første kan ikke prising av utslipp være vår ‘be all, end all’ klimastrategi. Videre må staten i mye større grad være villig til, og tillates, å investere i nye typer innovasjoner, bl.a. gjennom proveny fra CO2-prising og grønne avgifter.

Statlig investering i den nye industrien

Staten må investere tyngre i, og ta et større ansvar, for å drive frem og utvikle mer enn bare produkt- og teknologisk innovasjon for et marked (klassisk FoU), men også innovasjon som fører til offentlig, folkelig og forretningsmessig læring, særlig på veien inn i den sirkulære økonomien.

Dette følger av at:

1. Sirkulære tiltak og målsetninger er per def. tverrsektorielle og tverrfaglige

2. Tverrfaglige problemstillinger krever tverr-sektoriell problemløsning & -læring:

3. En ekstrem sektorisering og ‘vanntette skott’ (kompartmentalisering & spesialisering) mellom ulike sektorer, bransjer og departement hindrer læring på tvers, spredning av kunnskap og systemiske tiltak. Dette er noe av grunnen til at vi har få sektorovergripende klimatiltak, ordninger og prosjekter, så langt (med hederlige unntak, som nevnt under)

For næringslivet hindrer dette det vi kaller ‘rasjonell planlegging’, fordi:

1. Tidvis motstridende, tvetydige politiske virkemidler og føringer gir uklare målbilder for aktørene, som

2. Hindrer forventningsdannelse av fremtidige gevinster og nytte

3. Gjør det vanskelig å svare ut og holde regnskap med mylderet av ‘myke forventninger’ fra myndigheter og oppdragsgivere (gjelder særlig for gründere og SMB’er)

Videre vet vi at industrien i dag ser helt annerledes ut enn da virkemiddelapparatet først ble utformet. Industri 4.0 kjennetegnes ved at den er sirkulær, altså at avkapp, bi- og rest-produkter utgjør råstoffer for ny produksjon. Den er hel-digitalisert, altså at digitale tvillinger og datastrømmer i sanntid muliggjør full oversikt over aktuelle materialstrømmer og miljøavtrykk, så som forurensing, avfall og utslipp. Den er tuftet på kunnskapsøkonomien, der tverrsektoriell kunnskap gjennomsyrer alle prosesser og tillater koordinering av en stor gruppe autonome aktører (nettverksnoder). Den er også i større utstrekning urban, som innebærer at produkter og tjenester innbyggere benytter produseres tett opptil, men likevel skånsomt for store befolkningssentra, så som byer.

Innovasjonsteorien må følge etter

Skal vi se flere sirkulære innovasjoner så som de prosjektene jeg har fulgt de siste to årene; Pådriv Arena for sirkulære massehåndtering; Sirkulær Ressurssentral og Bærum Ressursbank (begge med støtte fra Miljødirektoratet, ENOVA eller kommunale midler) må støtteordningene dreies om. Vi må også anerkjenne at noe av innovasjonsteorien er utdatert. Deriblant ser vi at:

• Støtteordninger som klimasats og kommunale fond har vært viktige forutsetninger og bidrar til omstilling lokalt og har, ifølge Miljødirektoratet, dokumentert effekt nasjonalt
• Staten ‘betaler’ i realiteten utslipper (kommuner og privat næringsliv) for å gjennomføre statens rettslige forpliktelser og klimakrav — men også å bidra til offentlige goder som læring om klimahandling.
• Vi må i økende grad dreie politikken fra (bare) ‘forurenser betaler’ til ‘bærekraftsinnovatører belønnes’; bl.a. gjennom premiering i kontrakter, negativ skatt for negative utslipp og miljøFUNN-ordninger (som henger i Stortinget)
• Slike satsttøtteordninger er i økende grad anerkjent av EU og godkjent av ESA fordi det fungerer risikoavlastende for ‘ekstraordinære’ innvesteringer i en bærekraftig samfunns-infrastruktur
• Støtteordninger gir felles retning og innsats, men kan med fordel kombineres med tydeligere statlige føringer, bl.a. gjennom forskningsråd og -rammer (Grønn platform) eller samfunnsoppdrag (f.eks. på sirkulær økonomi)

Til slutt, for å sikre større gjennomslagskraft for støtteordninger rettet mot klima- og miljøtiltak (og på samfunnsøkonomisk, få ‘valuta for pengene’), må støtteordningene:

- Dreies fra bransje- og teknologi-spesifikke tilskudd til metode-spesifikke ‘rammeavtaler’/prosjektstøtte

- Handle (mest) om implementering og gjennomføring av eksisterende løsninger, gjennom prosess- og tjenesteinnovasjon

- Måle og tilrettelegge nasjonal statistikk som aggregerer og oversetter lokale tiltak til nasjonale målsetninger

- Bidra til mer åpen innovasjon og deling

- Bidra til tverrgående samhandling (i det offentlige) og forpliktende samarbeidsavtaler (i sivilsamfunn og næringsliv)

Dette er etter mitt syn prosjekter som Pådriv Arena og Bærum Ressursbank foreløpig, tidlig-fase bevis på — et syn jeg utdyper i min doktorgradsavhandling. Dette har vært en liten smakebit og jeg håper å dele mer over det neste året :)