Frykt og fremmedgjøring
Terrorangrepet på Skui i Bærum er et angrep på oss alle. Det er et angrep på verdiene våre, det er et angrep på våre idealer om ikkevold og liberal-demokrati. For ikke å snakke om grunnleggende borgerrettigheter som forsamlings- og religionsfrihet.
Selv om tiltalte Manshaus er vokst opp bare et par kilometer fra meg, med et par år i forskjell, kan jeg på ingen måte å hevde å vite hva som har gått gjennom hode til en 21 år gammel gutt med formue fra det mest velstående området i verdens lykkeligste, rikeste land.
Manshaus hadde nettopp kommet hjem fra en øko-folkehøgskole på Fosen, stedet jeg tilbrakte de første månedene av min egen verneplikt. Venner rapporterer om en «hyggelig einstøing» som sakte men sikkert ble radikalisert i en samrøre av etno-kristenfundamentalisme, nettkultur og konspirasjonsteorier.
Denne unge bærumsgutten hevdet selv å ha blitt inspirert av den australske terroristen Brenton Tarrant som i mars 2019 skjøt og drepte 50 mennesker i Christchurch, New Zealand. Jeg utrykte selv i Vårt Land at jeg ikke mente Australia domineres av anti-islamske holdninger. Men de har åpenbart et problem å ta et oppgjør med.
Har vi nordmenn på vår side også et utpreget problem med hat mot islam og muslimer og andre minoritetsgrupper i samfunnet? Debatten har gått hett for seg i media og på nettfora:
“Vi vet det er muslimhat i Norge, det vet alle som har sett kommentarfeltene til avisene eller på sosiale medier,” skrev Abid Raja i en Ytring 13. august.
“Islamofobi er et konstruert begrep som ikke har rot i noen virkelighet,” utrykker Jon Helgeim i NRK 15. august.
Jeg mener lørdagens angrep på muslimer i bønn er et tydelig signal på at vi har et problem med fremmedhat i Norge i dag. Spesielt på nettet, spesielt blant menn. Men problemet er også transnasjonalt, som Manshaus referanser til «sankt Tarrant» tydelig viser. Det kan derfor virke å være noe universelt ved dette hatet. Globalisering fryktes og frykten globaliseres.
Etter å ha fulgt debatten her hjemmefra og i Australia føler jeg det igjen er viktig å reflektere over begrepet fremmedfrykt. For drøyt et år siden skrev jeg i Morgenbladet om fremmedfryktens ansikt i møte med internasjonal terror, innvandring og integrering. Jeg mener det jeg skrev den gang fortsatt er relevant her:
«Som med mange genetiske kollisjoner med det moderne samfunnet er [fremmedfrykt] et menneskelig trekk vi må ta inn over oss i politikk og samfunn. For frykt er en reell psykologisk tilstand, som ofte (spesielt i menns tilfelle) er tett assosiert med sinne og aggressivitet.»
Mitt argument er altså at fremmedhatet vi har sett komme til utrykk gjennom terrorattentat det siste året, nå senest i moskeen i Skui, må forstås som et utrykk også for frykt. «Jeg kjenner igjen hatet. Jeg kjenner igjen angsten som ligger bak… Jeg var ensom, redd og trist,» skrev forfatter Gunnar Høgstmyr som selv har kommet ut av et ultranasjonalistisk miljø. Med andre ord må vi se fremmedhatet og islamofobien som definitivt har fått rotfeste i Norge, i sammenheng med andre samfunnsutfordringer som ensomhet, fremmedgjøring og kjønnsroller. Dette er spesielt relevant blant unge menn, som jeg mener i for stor grad internaliserer usikkerhet og angst som aggresjon og sinne og er dårlig rustet til å håndtere mentale helse-problemer.
Med det siste årets forferdelige terrorangrep fra hvit-makt ultranasjonalister er det nå desto viktigere å fordømme fremmedhatet, rasismen og den åpenbare fascismen som ligger bak det perverse tankesettet og de sindsyke konspirasjonsteoriene som radikaliserer flere og flere unge menn i Vesten.
Min konklusjon er at for å forhindre noe slik det som skjedde på Al-Noor-moskeen på Skui fra noensinne å skje igjen, må vi i større grad:
1. Ta inn over oss at fremmedhat stammer fra frykt, og at de som frykter må hjelpes å forstå. Forstå hvorfor det ikke er grunnlag for frykt, samtidig som vi tar bekymringene deres seriøst.
2. Ta et oppgjør med de ekstremistiske argumentene og konspirasjonsteoriene som florerer på nettet. De må avkles, avises og fordømmes, argument for argument, i samtale for samtale med de i hovedsak sårbare personene det er snakk om.
3. Åpne opp politiske prosesser for at disse unge mennene som føler seg marginaliserte i samfunnsdebatten kan engasjere seg på arenaer utenfor nettets mørkeste kroker.