Et annet valg er mulig.
«You either die a hero, or live long enough to see yourself become the villain»
— Harvey Dent, District Autorney, Gotham City
«Jeg tror vi kan erklære generasjon Greta Thunberg død»
— Ola Svenneby, leder Unge Høyre
Så har jeg gjort min borgerplikt og avgitt min stemme til lokalvalget 2023. Jeg har gjort mitt valg.
Et valg som stemmer med mine verdier, selv om det ikke nødvendigvis stemmer med mine interesser.
Jeg sier ofte med stolthet at jeg tilhører Greta Thunberg-generasjonen av klimastreikere. Jeg er kanskje 10 år eldre enn hovedpersonen selv, men jeg har vokst opp med og blitt formet av det samme fremtids- og verdenssynet hun representerer. Jeg var med i skolestreikene i 2019 og identifiserte meg med klimastreiker-bevegelsen hun og så mange andre unge ledere frontet.
La oss ikke glemme hva denne bevegelsen har betydd og hvilken bragd det var å få stablet den på bena. Det har vært (og er på mange måter fortsatt) en sammensatt, bred bevegelse som spenner minst 12 årskull på tvers av personlige og politiske syn, så vel religiøs som etnisk identitet.
Nye generasjoner er aldri endimensjonale eller representert av ett syn, eller enkeltpersoner. På samme måte som at 68-er generasjonen, og i nyere tid også 89-erne (for å låne et Isakseniansk begrep), representerte en rekke ulike visjoner for fremtiden (og som utmerket påpekt av samme Ola Svenneby, til dels var blåøyde hva gjelder flere av dem), så vil også denne generasjonen utfolde seg i forskjellige mål og midler, praksis og lære.
Det denne bevegelsen har til felles er at ungdommen er utålmodig, fremtidsbevisst og handlingsorientert. Den kan ikke forstås utelukkende gjennom sine representanter, selv om de representerer tydelige, ærefulle og modige talspersoner for hva en hel generasjon har følt på.
Du trenger ikke være enig med meningene eller metodene til Greta for å stå bak intensjonen: Vi må gjøre mer, og det nå. Og det på internasjonalt, nasjonalt, lokalt og personlig nivå. Vi må rett og slett endre samfunnet, våre vaner og våre handlemønster — veldig fort. Da holder det ikke at styringspartiene vil ‘utvikle, ikke avvikle’. Eller at FrP og SP vil senke drivstoff- og flyavgiftene. Eller at Rødt bare vil snakke om oppgraderte vannkraftverk.
Skal vi nå målene vi kollektivt har satt for klimagassreduksjoner og naturrestaurering må vi endre både takt og omfang. Dette vil kreve mot, oppofrelse og tunge avveininger. Det må komme nedenfra, ovenfra, fra folket, næringslivet og politikken, raskt og samtidig. Det betyr at vi ‘folk flest’ må ta andre valg. Som velgere, foreldre, forbrukere, borgere, arbeidsgivere og arbeidstakere.
For mitt årskull og resten av millennial-generasjonen (oss i tidlig voksenfase, oppvokst i og rundt tusenårskiftet) må ta noen andre valg enn generasjonene som kom før oss. Vi må tenke mer langsiktig, mer konsekvens-orientert og i form av et ‘større vi’. Vi må ikke bare tenke på vår egen pensjon, men også våre barn og barnebarns oppvekstvillkår. For utover de vanlige bekymringene for en usikker fremtid, har vi også overtatt et disproporsjonalt ansvar for å rette opp i menneskehetens kurs mot klimakatastrofe; mest visuelt representert ved årlige hetebølger, flommer, vekstsesongsvikt, hungersnød og tvangsflytting.
Til tross for hva ny-klassisk økonomisk teori tilsier, kan vi ikke ta oss råd til å utelukkende rettledes av en snever definisjon av preferanser og egeninteresse. Vi må våge å ta innover oss samfunnskonsekvensene av hva drivet etter egen nytte kan medføre. Mer av alt til meg, deg og hver i ser, er ikke lenger et alternativ. Hver av oss må tenke på hva vi behøver, hva vi kan leve gode liv med, som samtidig begrenser fotavtrykket på kloden. Hvilke politikere lover ikke nødvendigvis mer til meg, mitt og mine, men heller å gi videre til våre etterkommere, å bevare, å restaurere, å ivareta. Hva slags politikk vil ikke bare komme meg til gode (i dag og de neste 4 år), men også våre etterkommere.
Vi blir nødt til å spørre oss selv: Hvilken politikk vil barna våre være stolte av om 30 år?
Men også ‘eliten’ i form av politikere, samfunnstopper og styreledere — de virkelige influenserne — må tenke nytt. Hvordan kan politikken utformes, kommuniseres og iverksettes uten at den kun handler om ‘dette får du her og nå’? Hva slags samfunnsutvikling er forenlig med den fremtiden vi har satt oss mål om å nå? Hvilke type tiltak og virkemidler er relevant og realistiske ikke bare her og nå, men også om 30 år?
Politikerne må i større grad spørre seg: Hvordan vil samfunnet se ut om 30 år, dersom vår politikk gjennomføres til syn ytterste konsekvens? Også om kun 10–20% av valgprogrammet får gjennomslag i det nye kommune/bystyret? Også om det blir et regjeringsskifte om 2–4–6 år?
For min generasjon er dette et valg som tvinger oss til å tenke annerledes. Annerledes fra tidligere generasjoner, og tidligere valg. Dette valget må være et annerledes valg. Ikke fordi vi har lyst på det, men fordi vi behøver det.
…
Addendum: Hvorfor er vi fortsatt så besatt med materielle goder og løfter? En apell til protestantisk måtehold.
I vår hadde matleveringstjenesten Foodora en kampanje som preget mye av Oslos gater. «Fordi du har lyst» lyste det fra reklameskilt rundt om i byens gater og busslommer. Denne kampanjen traff meg hardt. Holder det virkelig å appelere til våre mest basale lyster (sult og cravings) blant min generasjons forbrukere? Vil enhver av oss bestille en sykkelleveranse med doughnuts, simpelthen ‘fordi du har lyst’?
Kampanjen fikk tankene til å gå tilbake til en global studie av ‘postmaterielle verdier’ gjennomført i USA.
Basert på tidsserie-spørreundersøkelser fra minst 43 industrialiserte land over 20 år, kjent som World Values Survey (WVS), konkluderte den amerikanske statsviteren Ronald Inglehart og forskergruppen hans på University of Michigan at kapitalistiske, demokratiske nasjoner beveget seg inn i en postmateriell tidsalder. Befolkningen i rike, demokratiske land ville langsomt, og med tiden, verdsette andre goder enn materielle, forutså han.
“WVS sporer et mønster av systematiske endringer i verdier og mo-
tivasjoner blant avanserte industrisamfunn,” konkluderte Inglehart (1999) i en oppsummering av analyser fra 1970–1994.
Forskningen til Inglehart og kollegaer dokumenterer en gradvis inter-generasjonell) overgang fra moderne materialistiske verdier til post-moderne, immaterielle verdier, som illustreres ved at unge deltagere i studien underordner hensynet til overlevelse nesten alle andre hensyn.
“I løpet av de siste tiårene”, hevder Inglehart (2000, s. 222), “har et nytt sett med postmoderne verdier transformert de sosiale, politiske, økonomiske og seksuelle normene i rike land rundt om i verden.” “Disse nye verdiene reflekterer forhold for økonomisk sikkerhet,” slår han fast. Siden 1970-tallet har det skjedd et verdiskifte mellom generasjoner. Den økte velstanden sett i de fleste deler av ‘Global North’-land i løpet av det siste halve århundret, har “ført til et gradvis skifte der behov for tilhørighet, selvutfoldelse og deltagelse i samfunnet” har blitt viktigere for de fleste individer (Inglehart, 2000, s. 221).
Inglehart sporer vestlige materialistiske verdier tilbake til “den protestantiske etikken — et materialistisk verdisystem som tolererte økonomisk akkumulering og oppmuntret det som noe prisverdig og heroisk” og hevdet det var en av de viktigste kulturell trendene “som åpnet veien for kapitalisme og industrialisering» i Vesten (Ibid, s. 225).
Likevel, ved at de fleste innbyggerne i industrialiserte nasjoner har nådd et metningspunkt i den marginale nytten av økonomisk rikdom og sikkerhet, har de gradvis begynt å utvikle postmaterialistiske verdier, og vekte livskvalitet høyere enn vekst i (privat)økonomien.
Inglehart (2000) leste inn i trendene fra 1990 et endelig skifte vekk fra den hegemoniske holdningen fra 19. århundrets protestantiske etikk i de fleste vestlige samfunn, spesielt i det protestantiske Nord-Europa. Han peker bl.a. på fremveksten av nye organisasjons- og produksjonsformer, som matkooperativer og økolandsbyer, samt skiftende forbruksmønstre som sam-bruk, etisk handel og lavforbrukerisme og innen klær, slow fashion, som indikasjoner på denne overgangen.
Alas. Der Inglehart (2000) ser ut til å spådd en form for tilbakekomst av den gamle “protestantiske dyden” om å være måteholden, nøysom og sparsommelig, ser tidens tann å holde liv i de gamle materialistiske verdiene.
For det første er ikke en holdningsendringstrend urokkelig eller endelig. Det kan virke som målrettede markedsføringsstrategier og reklamekampanjer har lykkes i å overtale nok en generasjon om forbrukets (til og med det raske forbruket; e.g. fast fashion, food og media) gleder og lystens begjær.
For det andre; som generasjoner er holdningsendringer aldri endimensjonale. Den protestantiske etikken fortsatt en sentral drivkraft og dyd i dagens ‘post-moderne samfunn’, hvertfall i Nord-Europa, protestantismens vugge. ‘Iøyenfallende forbruk’ og ‘forbruksevne’ er fortsatt en målestokk, og respekterte ‘egenskaper’ ved en vellykket samfunnsborger i dag. De fleste unge, fra min generasjon og nedover i alder, måler sin verdi i antall timers arbeid utført på en uke (bare 30? 35? eller klarte du 40?) eller i form av store innkjøp gjennomført denne måneden (ny bil? ny flatskjerm? hva med den nye kolleksjonen utemøbler fra Bohus?!).
Frem til en betydelig andel av fremvoksende generasjoner tar et oppgjør med denne ‘etikken’ (verdisettet), vil vi neppe bevege oss mot mer ‘postmaterielle samfunn’…
Kilder:
Inglehart, R. (2000). Culture and democracy. Culture matters: How values shape human progress, 80–97, in Culture Matters: How Values Shape Human Progress, Lawrence E. Harrison, Samuel P. Huntington — editors, Basic Books, New York, 2000
Inglehart, R. (1999). Globalization and postmodern values. Washington Quarterly
Så må du velge. Godt valg.